tro, håp og kjærlighet

........og størst av alt er kjærligheten... men den settes jammen på prøve av og til!

   Jeg er ingen engel, det skal gudene vite, men av og til drømmer jeg om å gå i kloster...ja ikke akkurat den religiøse typen kloster, der bønn og meditasjon er selve essensen i hverdagene, nei, jeg drømmer om et kloster tilpasset mine behov og ønsker. Jeg krever ikke stort, bare noen rom jeg kan innrede akkurat som jeg vil, og som beholder stilen i mer enn 5 minutter. I motsettning til her i huset....

   Jeg kan pusle og stelle, bruke timer på å arrangere feks stuen akkurat som jeg vil...sofaputene ligger riktig, etter mine kriterier, bordet har fått nystrøkne blonder på, og lys og dekorasjoner arrangert på finurlig og estetisk vis, hver eneste pyntegjenstand er flyttet på minst et dusin ganger til de står akkurat der jeg mener de kommer best til sin rett, bilder er flyttet, gardinene byttet, blomstene tørket støv av, og de har kanskje til og med fått en skvett vann. Så kommer mannen hjem fra sin hobby, jakta, slenger seg ned i godstolen forran tv, skyver blondene til side så snusdåsa og kanskje en liten pils får plass på bordet, spenner vekk det fine saueskinnet på puffen, og vips så er tv kvelden igang....
   I mellomtiden har jeg vært på badet og skurt til det skinner. Satt frem duftlys og oljer, hengt opp matchende håndklær, nynnet og trallet og tenkt at i kveld skal det bli nydelig å senke sitt legeme ned i varmt vann, lytte til deilig musikk og lese interiørblader i ro og mak. Så svæpe meg inn i badelakner, lakke mine tånegler, nippe til et glass vin, sause meg inn i bodylotion, alt i et nydelig, ryddig og rent miljø. Ikke før jeg har tuslet nedenunder igjen, for å fyre opp på mitt hobbyrom, hvor jeg skal tilbringe timer med å skape akkurat det jeg har lyst til, så kommer ungene inn, gode og kalde etter vinterdagen utendørs i fri utfoldelse, akkurat langt nok borte fra mammas mas om rydding....jeg legger i ovnen, før jeg selvsagt rydder støvlene, luene, vottene, jakker og bukser som har havnet utover gang-gulvet. Det er merkelig stille ovenpå.... Jeg rydder likesågodt ut av oppvaskmaskinen, etter å ha sett inn til min kjære, som har sovnet i godstolen, utslitt etter å ha prøvd å fange mat til familien i hele dag....takk og lov at jeg tok opp koteletter til middag, tenker jeg, og er glad vi slipper å leve kun av det han fanger, for da hadde vi vært en mager gjeng.

   Jeg rekker innom hobbyrommet for å legge mer ved i ovnen, før jeg begynner på middagen, dekker et koselig bord med levende lys og pen-serviset, og selvsagt en nystrøket duk, som seg hør og bør på en søndag. Ungene kommer skramlende ned trappa, og inn i stua, jeg lytter med et halvt øre til diskusjonen om hvilken kanal som skal velges. Gubben våkner, skjønner at kampen om tven er tapt, og lunter godlyndt opp trappa, oppfrisket av sin lille lur. Jeg står og rører i grytene, mens jeg tørker av benkene, retter på putene i sofaen på kjøkkenet, stikker innom hobbyrommet for å legge i enda mer ved, vil jo ikke fryse når jeg skal kose meg til kvelden, etter mitt lange og avslappende bad. Blid og fornøyd setter jeg fatene på bordet, går inn i min stue for å si fra til ungene at det er mat, og ser at alt mitt iherdige arbeid var borkasstet. Sofaputene ligger nå på gulvet, med en haug med unger og bikkjer oppå, mine nystrøkne blonder har fått seg en spinn, sikkert da hundene sprang rundt bordet, og restene av lørdagsgodtet har kommet frem, det vil si, papiret etter restene ligger som konfetti rundt mine sirlig arrangerte lysestaker på bordet. Med litt stramme kjevemuskler smiler jeg og sier maten er klar. Gubben kommer velduftende ned fra loftet, og søndagsmiddagen er i gang. Første runde med fatene går ganske greit...jeg velger å overse de små sausflekkene som ubønnhørlig sniker seg frem på duken, de kan jeg nok enkelt tørke bort med en fuktig klut, verre er det med brusglasset som plutselig lever sitt eget liv, utover hele duken...Men maten smaker, og det er jo søndag, og mor skal snart nyte sitt selvkomponerte spa, så da så.... Etter at siste kottelettbit er fortært, får de håpefulle det travelt med både det ene og andre, gubben ser desperat mot døra, men jeg stenger fluktruta, og resignert hjelper han til med oppvasken.
   Jeg iler inn på hobbyrommet og fyrer ennda mer, og på vei tilbake rydder jeg igjen på plass luer og votter som har forvillet seg utover gangulvet, som om de lever sitt eget liv, ungene var jo ute i hele 5 minutter, før de plutselig skulle inn og spille playstation. Hvilket er ensbetydende for at snart bryter krigen ut i loftstua. Og ganske riktig, stillheten oppe varer akkurat lenge nok til at jeg rekker en kaffekopp med gemalen, før jeg setter kursen mot trappa og spaet ovenpå. Jeg rykker inn som FNs fredsbevarende styrke, megler og skjenner litt, før jeg går mot badet...

Ikke rart at gubben lukta godt, det eneste som var gjen etter badeoljen min, var rendene rundt badekarkanten, alle badehåndklærne var selvsagt brukt, og slengt i en klassisk tenåringshaug på gulvet, sammen med tøyet som kun var brukt noen få timer på formiddagen, men som nå var vått og svært krøllete...I vasken fant jeg beviset på at den kule, og svært så ekspensive hårgeleen som guttene "bare måtte ha", var i mer enn flittig bruk, og på langt flere steder i geografien enn bare i håret! Nå var kjevemusklene stramme til langt nedover korsryggen, mens jeg sto i dusjen og såpet meg inn i full fart, før varmtvannsberederen gikk tom. Vel nede i stuen igjen slengte jeg putene, og meg selv opp i sofaen, og tenkte at et lite øyeblikk i ro ville få energien tilbake i både kropp og sjel....våken igjen kl 02, i en iskald stue, med pleddet som min kjære gemal var så snill å slenge over meg, før han trakk seg tilbake til vår deilige kingsize dobbeltseng. Etter mye radbrekking av stive ryggmuskler vaklet jeg i seng, mens jeg drømte om ensomhet og stillhet, ryddige og pene omgivelser. Og siden jeg er kvinne, og derfor kan ha flere tanker i hodet på en gang, studerte jeg på om ikke ungene mine hadde hatt godt av ett år eller to på en skikkelig engelsk kostskole, der de kunne leke Harry Potter og rydde med en tryllestav, akkurat som hjemme, bare det at staven hjemme blir kalt mamma. Og siden tryllestaver ikke leser interiørblader, så tar jeg de pengene jeg sparer på å si opp mine abonementer, og betaler første avdrag på skolepengene til den strikseste katolske kostskolen jeg kan finne nord for ekvator,  for siden kyskhets-toget mitt gikk for mangfoldige år siden, (det er jo tvillingene på 14 bevis for), så sender jeg heller dem i kloster, mens det ennå er håp om forbedring. Og mens jeg driver inn i søvnen igjen, tenker jeg at tro på en bedre framtid driver en videre i livet, håp om en ryddefri søndag gir pågangsmot, og kjærligheten den gjør ikke direkte blind, men gir en velsignet kort hukommelse for dagene man helst vil glemme.

   Jeg gjør oppmerksom på at bildene som følger denne litt surmulende bloggen, har absolutt ingen annen hensikt enn å gi leserene noe pent å se på!