tro, håp og kjærlighet

........og størst av alt er kjærligheten... men den settes jammen på prøve av og til!

   Jeg er ingen engel, det skal gudene vite, men av og til drømmer jeg om å gå i kloster...ja ikke akkurat den religiøse typen kloster, der bønn og meditasjon er selve essensen i hverdagene, nei, jeg drømmer om et kloster tilpasset mine behov og ønsker. Jeg krever ikke stort, bare noen rom jeg kan innrede akkurat som jeg vil, og som beholder stilen i mer enn 5 minutter. I motsettning til her i huset....

   Jeg kan pusle og stelle, bruke timer på å arrangere feks stuen akkurat som jeg vil...sofaputene ligger riktig, etter mine kriterier, bordet har fått nystrøkne blonder på, og lys og dekorasjoner arrangert på finurlig og estetisk vis, hver eneste pyntegjenstand er flyttet på minst et dusin ganger til de står akkurat der jeg mener de kommer best til sin rett, bilder er flyttet, gardinene byttet, blomstene tørket støv av, og de har kanskje til og med fått en skvett vann. Så kommer mannen hjem fra sin hobby, jakta, slenger seg ned i godstolen forran tv, skyver blondene til side så snusdåsa og kanskje en liten pils får plass på bordet, spenner vekk det fine saueskinnet på puffen, og vips så er tv kvelden igang....
   I mellomtiden har jeg vært på badet og skurt til det skinner. Satt frem duftlys og oljer, hengt opp matchende håndklær, nynnet og trallet og tenkt at i kveld skal det bli nydelig å senke sitt legeme ned i varmt vann, lytte til deilig musikk og lese interiørblader i ro og mak. Så svæpe meg inn i badelakner, lakke mine tånegler, nippe til et glass vin, sause meg inn i bodylotion, alt i et nydelig, ryddig og rent miljø. Ikke før jeg har tuslet nedenunder igjen, for å fyre opp på mitt hobbyrom, hvor jeg skal tilbringe timer med å skape akkurat det jeg har lyst til, så kommer ungene inn, gode og kalde etter vinterdagen utendørs i fri utfoldelse, akkurat langt nok borte fra mammas mas om rydding....jeg legger i ovnen, før jeg selvsagt rydder støvlene, luene, vottene, jakker og bukser som har havnet utover gang-gulvet. Det er merkelig stille ovenpå.... Jeg rydder likesågodt ut av oppvaskmaskinen, etter å ha sett inn til min kjære, som har sovnet i godstolen, utslitt etter å ha prøvd å fange mat til familien i hele dag....takk og lov at jeg tok opp koteletter til middag, tenker jeg, og er glad vi slipper å leve kun av det han fanger, for da hadde vi vært en mager gjeng.

   Jeg rekker innom hobbyrommet for å legge mer ved i ovnen, før jeg begynner på middagen, dekker et koselig bord med levende lys og pen-serviset, og selvsagt en nystrøket duk, som seg hør og bør på en søndag. Ungene kommer skramlende ned trappa, og inn i stua, jeg lytter med et halvt øre til diskusjonen om hvilken kanal som skal velges. Gubben våkner, skjønner at kampen om tven er tapt, og lunter godlyndt opp trappa, oppfrisket av sin lille lur. Jeg står og rører i grytene, mens jeg tørker av benkene, retter på putene i sofaen på kjøkkenet, stikker innom hobbyrommet for å legge i enda mer ved, vil jo ikke fryse når jeg skal kose meg til kvelden, etter mitt lange og avslappende bad. Blid og fornøyd setter jeg fatene på bordet, går inn i min stue for å si fra til ungene at det er mat, og ser at alt mitt iherdige arbeid var borkasstet. Sofaputene ligger nå på gulvet, med en haug med unger og bikkjer oppå, mine nystrøkne blonder har fått seg en spinn, sikkert da hundene sprang rundt bordet, og restene av lørdagsgodtet har kommet frem, det vil si, papiret etter restene ligger som konfetti rundt mine sirlig arrangerte lysestaker på bordet. Med litt stramme kjevemuskler smiler jeg og sier maten er klar. Gubben kommer velduftende ned fra loftet, og søndagsmiddagen er i gang. Første runde med fatene går ganske greit...jeg velger å overse de små sausflekkene som ubønnhørlig sniker seg frem på duken, de kan jeg nok enkelt tørke bort med en fuktig klut, verre er det med brusglasset som plutselig lever sitt eget liv, utover hele duken...Men maten smaker, og det er jo søndag, og mor skal snart nyte sitt selvkomponerte spa, så da så.... Etter at siste kottelettbit er fortært, får de håpefulle det travelt med både det ene og andre, gubben ser desperat mot døra, men jeg stenger fluktruta, og resignert hjelper han til med oppvasken.
   Jeg iler inn på hobbyrommet og fyrer ennda mer, og på vei tilbake rydder jeg igjen på plass luer og votter som har forvillet seg utover gangulvet, som om de lever sitt eget liv, ungene var jo ute i hele 5 minutter, før de plutselig skulle inn og spille playstation. Hvilket er ensbetydende for at snart bryter krigen ut i loftstua. Og ganske riktig, stillheten oppe varer akkurat lenge nok til at jeg rekker en kaffekopp med gemalen, før jeg setter kursen mot trappa og spaet ovenpå. Jeg rykker inn som FNs fredsbevarende styrke, megler og skjenner litt, før jeg går mot badet...

Ikke rart at gubben lukta godt, det eneste som var gjen etter badeoljen min, var rendene rundt badekarkanten, alle badehåndklærne var selvsagt brukt, og slengt i en klassisk tenåringshaug på gulvet, sammen med tøyet som kun var brukt noen få timer på formiddagen, men som nå var vått og svært krøllete...I vasken fant jeg beviset på at den kule, og svært så ekspensive hårgeleen som guttene "bare måtte ha", var i mer enn flittig bruk, og på langt flere steder i geografien enn bare i håret! Nå var kjevemusklene stramme til langt nedover korsryggen, mens jeg sto i dusjen og såpet meg inn i full fart, før varmtvannsberederen gikk tom. Vel nede i stuen igjen slengte jeg putene, og meg selv opp i sofaen, og tenkte at et lite øyeblikk i ro ville få energien tilbake i både kropp og sjel....våken igjen kl 02, i en iskald stue, med pleddet som min kjære gemal var så snill å slenge over meg, før han trakk seg tilbake til vår deilige kingsize dobbeltseng. Etter mye radbrekking av stive ryggmuskler vaklet jeg i seng, mens jeg drømte om ensomhet og stillhet, ryddige og pene omgivelser. Og siden jeg er kvinne, og derfor kan ha flere tanker i hodet på en gang, studerte jeg på om ikke ungene mine hadde hatt godt av ett år eller to på en skikkelig engelsk kostskole, der de kunne leke Harry Potter og rydde med en tryllestav, akkurat som hjemme, bare det at staven hjemme blir kalt mamma. Og siden tryllestaver ikke leser interiørblader, så tar jeg de pengene jeg sparer på å si opp mine abonementer, og betaler første avdrag på skolepengene til den strikseste katolske kostskolen jeg kan finne nord for ekvator,  for siden kyskhets-toget mitt gikk for mangfoldige år siden, (det er jo tvillingene på 14 bevis for), så sender jeg heller dem i kloster, mens det ennå er håp om forbedring. Og mens jeg driver inn i søvnen igjen, tenker jeg at tro på en bedre framtid driver en videre i livet, håp om en ryddefri søndag gir pågangsmot, og kjærligheten den gjør ikke direkte blind, men gir en velsignet kort hukommelse for dagene man helst vil glemme.

   Jeg gjør oppmerksom på at bildene som følger denne litt surmulende bloggen, har absolutt ingen annen hensikt enn å gi leserene noe pent å se på!

Part-time Amish...

Amish-folket i Amerika har alltid fasinert meg. Det er en ting at primitive stammer lever langt ute i jungelen, men Amishene lever jo helt side om side med den høyteknologiske verden...litt som oss i bygda her. Som en utkant av kommunen er det ikke å forvente at vi skal ha alle de samme godene som andre, ikke har vi mobildekning, ikke har vi kommunalt internett, og posten kommer bare 3 dager i uka....men skattepengene våre vil de gjerne ha :)  Men nå skal jeg ikke gjøre denne bloggen om til en politisk kronikk, det finnes andre og bedre arenaer for det.

.

Men like fullt digger jeg Amishene, som lever sine 150 år tilbake i tid, totalt gjennomført, og uten å la seg friste til komforten ved det moderniserte liv. Jeg elsker komfort også...Det bor nok en liten Ole Brum i meg, ja takk begge deler. Det er nok mulig at det bor en liten Amish i mange mennesker, for når vi virkelig skal kose oss, ja da tenner vi stearinlys og har åpen flamme i peisen. Da holder det ikke med spottlighter og flombelysning, nei. Og interiørmessig er det vintage og fransk eller dansk bondestil som gjelder, eller det urnorske. Gjenbruk og antikviteter er in nå til dags. Toppen av lykke for meg er den kombinasjonen hvor jeg kan lage deilig mat på en moderne komfyr, omgitt av alskens teknologiske hjelpemidler, og så nyte den i det gamle Bryggerhuset, kun i skinnet av stearin og peisild. Bryggerhuset er den eldste bygningen på gården her, det var der de bodde mens de bygde våningshuset. Der er det virkelig sjel i veggene. Når jeg virkelig vil være Amish, setter jeg en kjempediger brøddeig, (riktig nok i en egen sementblander kjøpt til det formål,som går på strøm ) og så baker jeg de ut og steker de i den eldgamle bakerovnen. Huset brukes også som festlokale og forsamlingshus for hele bygda vår. Da er hjerterommet større enn kvadratmeterene, men gode venner og naboer klager da ikke om de må sitte litt tett.

Jeg elsker jula med all sin pynt og stas. Men i Bryggerhuset prøver jeg å holde pynten på et nivå som passer til huset og tiden. Her sitter selve julestemninga i tømmerveggene, her har bakstekonene bakt sine julekaker i generasjoner, og når man ser ut gjennom de smårutete ruflete vindusglassene på snøen som faller, ja nærmere den urnorske julesjela kommer man ikke!

At man etter selskapeligheten kan bære oppvasken inn, og sette den i oppvaskmaskinen, gjør faktisk bare at man kan nyte det desto mer, mener jeg.

og veden bærer man i IKEA nett :)

denne flotte gamle kjøkkenbenken, tjente som min fars databord i årevis. Nå har den fått tilbake sin gamle rolle, muligens der den engang sto. Nå har jeg dessuten juksa litegrann, for jeg har dradd inn en skjøteledning til en liten lyslenke, bare så man ser nok til å servere folket :)

og den gamle slagbenken har nok opplevd litt av hvert i sine glansdager :)

og så var det jul i Bryggerhuset også.

I mitt bittelille hjørne av verden bor det kun et par og tyve sjeler, og etter at jeg sto frem som blogger har alle som en levd i angst for å bli portrettert. Vi har nok våre særtrekk, vi som bor slik til. Om vi er unike skal jeg ikke påstå, kanskje er det slik i alle små bygder...men det tror jeg egentlig ikke :) Her er felleskapet, vennskapene og omsorgen ufattelig stor. Og om jeg en dag skulle skrive noen linjer om en eller annen, så lev i visshet om at jeg kun har gode historier på lur :)

måtte nesten ta med husfrua i egen person også, klar med varm fiskesuppe på en blåsende førjulskveld i november...

Joda, jeg er litt Ole Brum-Amish, jeg elsker komforten ved et moderne liv, men nyter å trekke meg inn i fortidens fred når anledningen byr seg. Men mitt jordnære liv innhenter meg også nå, til uka blir det jobb noen netter, før helgen bringer med seg en liten førjuls-shoppingtur til Krakow, så neste blogg vil kanskje bli et  reisebrev....

når er det egentlig tillatt å pynte til jul.....

Påsken kommer tidlig....eller sent, og ingen protesterer på det. Men når jula kommer litt før skjema, da er det ramaskrik i heimen. Mannen kom hjem fra rådyrjakta i ettermiddag, og fikk bakoversveis, (hvis han hadde hatt noen sveis ...) da han fikk se julegardinene, og putene, ja til og med en og annen løper som bredte seg ut over huset. Men sånn ble det i år, jeg er lei av mas og jag de siste timene før 1 søndag i advent, for å få alt på plass, i år reiser jeg dessuten til Krakow på juleshopping de første dagene av desember, så da er det greit å kunne kose seg noen ekstra dager med julestemning i november.

I år har jeg en plan for førjulstria...Jeg skal ikke stresse og pynte ferdig i alle kroker og kriker til 1 des, slik jeg egentlig pleier. Nei, i år har jeg grunntrekkene på plass allerede, og så kan engler og nisser få komme frem etterhvert, og finne seg plasser i harmoni med omgivelsene :)

Dette er plassen til mor i huset! Som Askepott sitter jeg i den store grua på kjøkkenet. Herfra kan jeg holde et øye med potetene som koker, skrive lister, lese eller bare sitte og studere på ting og tang, som mødre flest gjør når de bare får litt tid for seg selv. Da jeg planla ombyggingen av kjøkkenet for tre år siden, var grua det sentrale punkt i møbleringen, og divanen ovenfor, ble tegnet inn lenge før jeg i det hele tatt begynte å konstruere  kjøkkeninnredningen.  

Gjenbruk er jo helt i tidens ånd, og her på gården er det nesten ubegrenset tilgang til gamle møbler og gjenstander som enten kan brukes som de er, eller som blir stilige etter en liten ansiktsløftning. Et eksempel er denne gamle toalettkomoden, med eget skap til nattpotten, (som forøvrig brukes som blomsterpotte nå til dags )og blytung marmortopp. I min spisestue fungerer den som dekorativt sidebord, og til avlastningsbord når vi har gjester.

Lassevis av gamle, velbrukte bøker vitner om at mine forfedre nok også var glade i å lese... Språket i disse er riktignok noe tungt, men som dekorasjon er de jo lekre, synes jeg.

 Et gammelt vitrineskap ble som nytt med et strøk maling, nå har det i tillegg fått julestasen på :)

Ulempen med tenåringer, er at når de endelig velger å gå å legge seg, og den voksne kvalitetstiden kan begynne.....så lengter man egentlig mest etter sin egen seng. Men jeg har funnet den perfekte oppskrift, en sterk kopp kaffe i ni-ti tiden, og vips så får døgnet noen flere timer....det virker en stund i allefall :) Men nå gikk jeg rett og slett tom for bensin, og setter meg på lading til i morgen.
Klem fra Annette

kjærlighet...

Det er noe usikkert når jeg aller første gang forsto at jeg hørte til et sted. Jeg vet bare at da jeg var 8 år bodde jeg i Bærum, sammen med mine foreldre og storesøster. Gården på Sørlandet var et yndet feriested, hvor sommerene var magiske, varmere, lysere og mer perfekte enn noe annet sted på jord. Gården tilhørte bestemor, og var bortforpaktet til to gamle brødre som hadde bodd der hele sitt liv. Trygge og gode bestefarsfigurer, like naturlige i livet mitt som mamma og pappa. De hadde en gammel gamp som vi kalte Per... Jeg fikk sitte på høyvogna helt opp til låvebrua. Storesøster og jeg satt side om side på toseter-doen i fjøset, pappa sto utenfor med lommelykt og ventet. Vi badet i bekken, og hentet vann i den gamle brønnen, satte garn i lyse sommernetter, og dro de grytidlig neste morgen. Pappa jaktet elg om høsten, og jeg trasket mine første drev i hælene hans, før jeg var 1 meter stor.

Dette var på midten av 70 tallet, og i pakt med tidens flower-power trend, bestemte de voksene seg for at nå ville de bytte ut stress og jag, med vill natur og hjemmerørte blåbær.... Min søster på 13 fikk sjokk, og det er vel først de senere årene hun har fullt ut kommet til hektene igjen. Jeg derimot....jeg gråt av glede, for jeg skulle endelig komme hjem. Min første, og desidert lengste kjærlighet var et faktum.
Vi ble et helsides oppslag i lokalavisa, raringene fra hovedstaden som flyttet langt ut på landet, og jeg vet at mange spådde en snarlig retur til storbyen....vi er her ennå, 34 år senere :)


I disse dager er det 3 år siden jeg overtok gården, og satte igang min restaurering...

I mine barndomsår ble romantikken ved vårt landsens liv en smule forstyrret av iskalde vintre i uisolert gammelt tømmerhus. Jeg har alltid vært glad i og opptatt av interiør, en sann redebygger, så grunnplanen i hvordan jeg ville forme huset mitt va allerede klar. Utrolig mye arbeid, men du så utrolig givende :)

Bildet over viser nedriving av kjøkkenet. Mine foreldre hadde selvsagt oppgradert mye den gang vi flyttet hit, innlagt bad og vann, selvsagt, og nytt kjøkken. Men som i det meste annet i livet, har jo foreldregenerasjonen andre preferanser og andre kriterier for innredning og miljø, enn det jeg har. Blant annet var min mor hjemmerværende i alle år, og kunne fyre dagen lang. Vi derimot, lever et aktivt liv, med jobb og skole og fritidsaktiviteter. Høyest på lista var derfor etterisolering, nye vinduer, og varmepumper. Resultatet ble et varmt og behagelig hus å leve i, og mange spesielle løsninger underveis for å kombinere alt det vakre og gamle som gir gården sjel, med moderne behov. Interiør og annet kommer etterhvert som mit blogger-liv skrider frem.

en blogger er født....

Etter mye strev med Url, navnevalg og gudhvethva, er endelig bloggeren i meg født, og skal nå begynne sitt liv med blanke ark og fargestifter til....Jeg vet ikke helt hva en blogger er, men da jeg fant siden til Norske Interiør Bloggere, fant jeg samtidig litt av meg selv. For det er jo nettopp slik jeg er, helt hverdagslig og ganske enkel, på mitt vis, og langt over middels interessert i interiør og hjemmet mitt. Og her fant jeg et helt samfunn av "likesinnede"..... Det var som å komme hjem! Den ene delen av meg, den rasjonelle, lurer på hva i huleste jeg kan bidra med, som kan ha interesse for andre....den andre delen av meg, den som faktisk vant dra-kampen i denne omgang, sier derimot at det man skaper, skaper man for seg selv, og så får andre vurdere selv hva de liker og ikke.

I natt lager jeg min lille "prøvelapp" av et blogginnlegg, bildene, historiene og prosjektene mine kommer etterhvert... Jeg leser og studerer de mange og flotte bloggene her, og skjønner at jeg har mye å lære, men vinteren er lang. Jeg har fyllt opp lageret med stearinlys, masse ved i bua, og har en plass i cyberspace hvor jeg kan øse ut om mine talløse prosjekter i hus og heim. Mannen i mitt liv kommer til å fryde seg over dette! Endelig er det slutt på avbrytelser midt under fotballkampen, fordi jeg bare mååå fortelle om de fine gardinene jeg fant til kjøkkenet, eller at jeg tror det er på tide å flytte sofaen, bytte sofaputer eller male hagebordet.... Mannen i mitt liv er forresten et kapittel for seg selv, men det får komme siden.

Neste blogg kommer nok til å handle litt om meg, om familien min, og ikke minst om plassen der jeg bor....Bondetuppa-navnet er ikke helt tilfeldig valgt, plassen ligger nok helt på grensa til "der ingen kunne tru at nokon kunne bu", men for meg er det hjemme, og meget kjært. Dessuten reiser jeg snart til Krakow en tur, og det kommer nok en epistel derfra også. Men for denne gang sier jeg adjø, og kommer plutselig tilbake.